Death Note var en Japansk manga (senere anime) som introduserte oss til Light Yagami, en tenåring som finner en notatbok som lar deg drepe hvem som helst så lenge du skriver ned navnet til personen og ser for deg personens ansikt idet du skriver ned navnet. Du kan også skrive ned hvordan personen dør. Animen og managen er ganske smart og spennende, derimot er denne Netflix-filmen..

USA USA USA

Etter at det ble kjent at Netflix hadde kjøpt rettighetene til å gjøre om den elskede mangaen om til en live-action spillefilm var ikke folk veldig begeistret, de ble heller ikke stort mer begeistret når Nat Wolff fikk rollen som Light Turner, og Lakeith Stanfield ble L. Derimot var lysglimtet at Willem Dafoe fikk stemmen til dødsguden Ryuk. Det ble ropt både hvitvasking (grunnet Nat Wolff) og «blackwashing» på grunn av Lakeith Stanfield (kom igjen folkens, «blackwashing» er ikke en greie).

Personlig holdt jeg et åpent sinn, selv om jeg gjerne skulle likt å sett en asiater spille rollen som Light, fordi tro det eller ei, det finnes asiatere i USA.. Så unnskyldning om at Light må spilles av en hvit fyr siden det er i USA er tullball.

Speed dating

I den 1 time og 41 minutter lange filmen prøver regisøren å dytte inn hele Death Note. Det er så mye informasjon vi som seere skal få med oss at det heles føles ut som om noen tok en sesong med TV, og kortet det ned til en episode. Mye av det som gjorde den japanske serien bra blir glosset over i en montasje av bilder satt til 80-tallsmusikk, og ender bare med å gjøre at vi som seere ikke får med oss en dritt.

Kort fortalt er Light en tenåring som ser en notatbok falle ned fra himmelen, det står Death Note med stor skrift på forsiden. Når han åpner boka, finner han en rekke regler hvor den første er:

1. The human whose name is written in this note shall die. This note will not take effect unless the writer has the person’s face in their mind when writing his/her name.

Med litt overtallelse fra Ryuk, skriver han navnet til en mobber på skolen. Og vipps, som stjålet fra Final Destination, blir mobberen drept på et veldig grafisk vis. Etter det viser han boka til en jente han har vært interessert i (som man gjør), og de to påtar seg rollen som «Kira» og begynner å drepe bad guys over hele verden. Inn kommer den introverte mesterdetektiven L som har funnet ut at «Kira» er noen som bor i Seattle selv om drapene skjer over hele verden. Det ender så med en katt og mus lek mellom «Kira» og L til filmens klimaks som ikke tilfredstiller det grann.

Sett det før

Der originalen er mørk og tar for seg mange eksistensielle spørsmål, velger filmen å vise noen dødsfall som hentet fra Final Destination og det er egentlig det. Slutten er kjedelig, skuespillpresentasjonen er middelmådig, og musikkvalget er merkelig. Dette burde heller vært en Netflix-serie, ikke en spillefilm. Om det var mer tid å introdusere oss til karakterene og faktisk bygge opp historien og få oss til å bry oss så kunne det vært veldig bra. Derimot fant jeg meg selv i å faktisk ikke bry meg om noen av karakterene, foruten Ls assistent Watari, spilt av Paul Nakauchi. Det beste med hele filmen var dog Ryuk av Willem Dafoe, men man får nesten ikke se noe til han, som er et merkelig valg med tanke på hvor prominent han er i serien.

[wp-review id=»2913″]